JOGGEDILLA

Jeg gleder meg alltid til julen og det nye året, det er alltid spennende å tenke gjennom hvilke drømmer man har for det kommende året, både med tanke på helse og aktiviteter. Siden i sommer har jeg tenkt mye på hvordan jeg skal få kroppen til å spille på lag med hva jeg har lyst til, jeg har innsett at det kommer den neppe til å gjøre, men jeg skal forsøke å komme tilbake til god helse og bli kvitt mest mulig smerter jeg har pådratt meg i mitt venstre ben. Jeg går nå hos refleksolog, og har så langt kun gode opplevelser med dette samt at jeg har trappet ned på treningsmengde for at kroppen skal restituere seg eller rettere sagt reparere seg. Foreløpig er jeg kun påmeldt en halvmaraton i 2019, men om jeg ikke blir klar til å løpe den så er ikke det noe stort problem for meg, tur blir det uansett. Siden jeg ikke kan løpe, blir det spinning og styrke som står på treningsprogrammet mitt og nå kun annenhver dag, noe jeg kjenner jeg sliter med å akseptere, men jeg forsøker i alle fall....

Vet ikke helt hva jeg føler, men det er ikke akkurat lykke å ha smerter i ben slik at man ikke får trent. Hadde jeg vært litt mer fornuftig, ville nok ikke dette tatt så lang tid å få orden på. Min egen dumhet og stahet gjorde at jeg fortsatte å løpe i sommer med disse smertene i fot og hæl, så jeg burde ikke klage. Nok om det! Nå er det høst og det er på tide og tenke på neste år og da skriver vi 2019. Jeg gleder meg til å komme i gang med trening mot 2019, jeg har fremdeles troen på at alt ordner seg slik at jeg kan løpe halvmaraton i Praha i april. Det er ikke sikkert jeg når målet om bedre tid, men å løpe vil være et steg i riktig retning. Om en uke er jeg på vei til Frankrike for årets høsttur og det skal bli deilig å sykle på de gode gamle veiene der nede. Nå ser det også ut som værgudene smiler i perioden jeg skal være der og det kan jeg like. Det er digg med et avbrekk i hverdagen på denne tiden av året, påfyll av energi og frisk luft i mørketiden vi er inne i her i Norge h...

Etter operasjon av visdomstannen den 17.09. hadde jeg håpet at nok var nok, men på mandag 24.09. var jeg hos tannlegen min og det viser seg at her går jeg fremdeles med betennelse i munnen. Det har vært et sant helvete, det føles som hodet sprenges, jeg har feber og føler meg særdeles groggy, men nå har jeg fått en penicillinkur så jeg håper at i løpet av en uke bør dette være over. Jeg krysser fingrene. Ulempen med dette er at jeg rett og slett ikke orker å trene, tror heller ikke det hadde vært lurt å trene med denne betennelsen som sitter så nært bihuler og alt annet som finnes oppi skallen min. Alt dette medvirker til at halvmaraton og maraton i høst blir droppet, nå må jeg bare bli sykdomsfri. Jeg gleder meg til å komme i gang med trening og til å bli klar i hodet igjen. Spennende dager i møte. Inntil videre tar jeg alt helt piano og håper på rask bedring . En våt høstdag i skogen

Mandag skulle en visdomstann opereres ut da den ikke ville komme frem av seg selv, men har ligget og presset på nabotannen lenge og i tillegg var det blitt betennelse i området. Jeg har lenge slitt med mye smerter i venstre hofte og venstre fot, har tatt behandlinger med nåler, massasje og trykkbølger, men blir ikke bra. I det visdomstannen ble fjernet kjente jeg en frysning gjennom benet mitt og da jeg gikk ut av tannlegestolen hadde jeg nesten ikke smerter i benet. Det er nesten for godt til å være sant, jeg tør ennå ikke helt å tro på dette, men smertene er nesten borte. Nå skal det sies at jeg har ikke trent denne uken så det kan jo også være en årsak til mindre smerte, men dette er snålt. I så fall dette stemmer har den visdomstannen vært roten til alt vondt gjennom flere år. Jeg er veldig spent på hvordan de neste dagene blir, når hevelsen og smertene i munnen er over og om benet fortsetter smertefritt når jeg starter å trene igjen, både løping og sykling. Time will show og...

så da ble det privat tur til Nago Torbole i stedet. Vi hadde flybilletter til Roma og fra Fiumicino gikk ferden nordover i leiebil i regnvær. Vi ankom Roma kl 16:35, men det tok sin tid før vi kom videre da det tok lang tid på flyplassen siden bagasjen min stod igjen i Amsterdam. KLM må skjerpe seg! Vi ankom hotell Santoni i Torbole kl 02:00 natt til søndag etter en kjøretur på ca 60 mil. Vi hadde gudskjelov fått innsjekkingskode til hotellet over telefon slik at vi kom inn og fant rommet vårt. Det var nydelig å endelig få lagt seg og utpakking kunne jeg bare glemme for jeg hadde kun det jeg hadde på meg da jeg dro fra Norge. Jeg har vært på mange turer de siste 20 årene, og dette var første gang jeg ikke fikk min bagasje. Flaks eller uflaks...det ødela i alle fall hele ferien for meg, men jeg kan jo ikke være grinete for dette for all fremtid. Vi hadde noen fine dager i Nago Tobole, Riva del Garda, Aple di Suisi og til slutt en liten svipptur innom Roma siste kvelden.  Det s...

Nå er jeg skikkelig lei av smerter og benskader så det er uvisst hvor mye jeg kommer til å løpe fremover selv om jeg har aldri så lyst. Jeg blir faktisk nesten sjalu da jeg ser folk løpe, sånn er det bare. Er jeg tålmodig, for en gang skyld, så håper jeg at jeg kan komme i gang med løping allerede i midten av september. Mens jeg ikke kan løpe bruker jeg selvfølgelig litt tid på sykkelen og nå vurderer jeg også å komme meg inn i svømmehallen igjen i håp om å kanskje få litt fremgang på å crawle, jeg burde jo ikke gi opp å fikse det. Det hadde gitt meg litt opptur å mestre dette, da hadde jeg blitt skikkelig stolt. Noe skal man jo bruke mørke høstkvelder og kalde vinterkvelder til også. Men for å forlenge sommeren litt så skal jeg en tur til Italia allerede den 1.september. Jeg elsker Italia og gleder meg sykt til å endelig komme "hjem" igjen, endelig...

Planen om å løpe minst 2K i 365 dager har jeg måttet droppe på grunn av hælesporen jeg har gått med siden i januar/februar. Smertene er uutholdelig så nå har jeg tatt til fornuft i håp om å snart kunne løpe som normalt igjen. Jeg behøver ikke trigge skaden mer enn nødvendig har jeg forstått til slutt. Opplegget med å løpe hver dag får jeg heller gå tilbake til ved en senere anledning dersom bena tillater det. Jeg kan rett og slett ikke fortsette med å gjøre ting verre for meg selv. Jeg g leder meg til dette snur og håper fremdeles på mye morsom løping fremover. Inntil den dagen får jeg bruke tiden på racersykkel, som her tidligere i år i Frankrike.