JOGGEDILLA

Covid-19 pandemien har nå pågått i snart 9 måneder, like lenge som et svangerskap, og det minnes jeg som en forferdelig periode hvor det kun var 14 dager jeg ikke var kvalm. Tiden fra mars til dags dato har bestått av mye nervøsitet på grunn av pandemien, hvordan påvirker dette jobben min, hva om barna mine blir syke osv., men so far so good. Skuffelsen var størst i mai/juni for meg da det dessverre ikke ble noe av sykkelturen "Italia på langs P2020" med to gode venninner, som vi hadde planlagt og som jeg har drømt om i himla mange år. Nå gjenstår det å se om det noen gang blir noe av den turen, men jeg har masse motivasjon til fysisk aktivitet. Det har blitt mange fine sykkelturer her hjemme i år, og siden i sommer har jeg også kunnet løpe forholdsvis mye.  Jeg motiveres av å se filmer på you tube om ultraløp, jeg drømmer om å løpe en 100K en gang og selvfølgelig går den i Italia - 100K del passatore.  En annen distanse som ser fantastisk ut er en 48K i Cortina d'Ampezzo

og jeg drømmer igjen om å løpe maraton eller en gang i fremtiden en 100K, det er lov å drømme. Etter lang tid med mye plager med plantar fasciit i venstre fot, det vil si smerte og stivhet om morgenen når jeg tråkker ned på gulvet var vel de første tegnene, som jeg klart burde lyttet til, og forsøkt å gjøre noe med. Under foten har vi et tykt sene blad som går fra hælbenet til tærne, og det er vel denne senen som har blitt utsatt for mye og feil belastning i mitt tilfelle. Nå har jeg tatt til fornuft, og håper aldri jeg kommer tilbake til de dager hvor jeg hoppet rundt på krykker etter løpeturene mine. Siden i sommer har det blitt mange korte løpeturer, hvor målet var å gjennomføre en virtuell halvmaraton denne høsten. Halvmaraton ble gjennomført, og det gikk bedre enn forventet med sluttiden og ikke minst det som var viktigst hvordan foten min ville være i etterkant med tanke på smerter. Dette gir et håp om å kunne løpe Firenze maraton kanskje i 2021 eller 2022 - il tempo mostrerà.