JOGGEDILLA

Covid-19 pandemien har nå pågått i snart 9 måneder, like lenge som et svangerskap, og det minnes jeg som en forferdelig periode hvor det kun var 14 dager jeg ikke var kvalm. Tiden fra mars til dags dato har bestått av mye nervøsitet på grunn av pandemien, hvordan påvirker dette jobben min, hva om barna mine blir syke osv., men so far so good. Skuffelsen var størst i mai/juni for meg da det dessverre ikke ble noe av sykkelturen "Italia på langs P2020" med to gode venninner, som vi hadde planlagt og som jeg har drømt om i himla mange år. Nå gjenstår det å se om det noen gang blir noe av den turen, men jeg har masse motivasjon til fysisk aktivitet. Det har blitt mange fine sykkelturer her hjemme i år, og siden i sommer har jeg også kunnet løpe forholdsvis mye.  Jeg motiveres av å se filmer på you tube om ultraløp, jeg drømmer om å løpe en 100K en gang og selvfølgelig går den i Italia - 100K del passatore.  En annen distanse som ser fantastisk ut er en 48K i Cortina d'Ampezzo...

og jeg drømmer igjen om å løpe maraton eller en gang i fremtiden en 100K, det er lov å drømme. Etter lang tid med mye plager med plantar fasciit i venstre fot, det vil si smerte og stivhet om morgenen når jeg tråkker ned på gulvet var vel de første tegnene, som jeg klart burde lyttet til, og forsøkt å gjøre noe med. Under foten har vi et tykt sene blad som går fra hælbenet til tærne, og det er vel denne senen som har blitt utsatt for mye og feil belastning i mitt tilfelle. Nå har jeg tatt til fornuft, og håper aldri jeg kommer tilbake til de dager hvor jeg hoppet rundt på krykker etter løpeturene mine. Siden i sommer har det blitt mange korte løpeturer, hvor målet var å gjennomføre en virtuell halvmaraton denne høsten. Halvmaraton ble gjennomført, og det gikk bedre enn forventet med sluttiden og ikke minst det som var viktigst hvordan foten min ville være i etterkant med tanke på smerter. Dette gir et håp om å kunne løpe Firenze maraton kanskje i 2021 eller 2022 - il tempo mostrerà.

Tirsdag 18. august da jeg var på vei til jobb kl 05:20 fant jeg katten vår Alaska påkjørt og død i Lierbakkene. Veldig trist selvfølgelig, men helt greit å vite hva som har skjedd med den. De som kjenner meg vet jeg er spontan, og brått så hadde jeg sørget for at vi får en ny kattepus. Denne gangen måtte vi helt til Flå i Hallingdal for å hente en ny pus. Akkurat nå syns jeg at vi har fått verdens fineste pus, men det syns jeg om den forrige også. Man blir fort glad i disse små nøstene, men man glemmer også veldig fort hvor mye arbeid det er med en ny kattunge. Milo, som den nye pusen heter, har nå vært hos oss snart i 3 uker og han har så smått begynt å bevege seg litt ut, enn så lenge våger han å ta en liten tur ut på terrassen.  Jeg syns det er kjekt at han er litt forsiktig, for jeg orker ikke tanken på å miste han allerede nå. Jeg håper han holder seg unna bilveien, reven og alle andre farer han møter på sin vei når han virkelig begynner å bevege seg ute, men vi vet jo alle at...

Året 2020 har vært en nedtur på grunn av Covid-19, mitt livs sykkeltur, Italia på langs også kalt P2020, blir utsatt på ubestemt tid dessverre. Selvfølgelig håper vi å få syklet denne turen allerede våren 2021, men per i dag vet vi ikke om dette blir mulig på grunn av pandemien som herjer. Vi må alle forholde oss til smittevernsregler og den slags, i denne sammenheng er liv viktigere enn at jeg får tråkket meg gjennom mitt livs sykkeltur. Du tenker sikkert at dette kan man bare gjøre senere, men utfordringen er at alderen begynner å sette begrensninger og det er vanskelig å holde motivasjonen oppe år etter år, men enn så lenge har jeg trua enten på 2021 eller 2022. Time will show, som vi sier. Ellers har jeg så smått begynt å løpe litt igjen, og det ser ut til å fungere med bena så lenge jeg begrenser meg. Kommer smertene tilbake, så må jeg ta det litt mer piano. Stay strong and healthy!